Single post
eras_180314_0629fa

– Når drømmen dør, da dør vi også

CHICAGO (VG) – Vi forsøker å komme i gang med livene vårt. Vi forsøker å finne et hjem og å starte på fremtiden. Men vi kommer liksom ikke videre…

Akilah Thompson (25) sitter i sengen i det lille rommet hvor hun bor, i West Crystal Street i Chicago. Det er tirsdag, sent på ettermiddagen. Hun er nettopp tilbake. I dag har hun demonstrert mot sin egen arbeidsplass, McDonald’s, noen kilometer unna.

Det var både godt og vondt på samme tid, innrømmer hun. Hun er litt nervøs. 25-åringen er redd for å miste jobben. Da vil tilværelsen, alt, rakne.

Hun har nettopp vært innom og hentet datteren Aliyah i barnehagen og handlet i butikken. Jentungen kaver rundt i sengen og skriker. Akilah ligger rett ut og kikker tomt ut i luften. Armene og bena verker. Dagen har vært lang i dag.

De har ikke noe annet sted å være enn i denne sengen. Det er mørkt. Bare det rødlige flimmeret fra tv-apparatet lyser i rommet. Klærne ligger i hauger oppetter veggene. På et lite bord står kopper og tallerkener.

Familien bor på trange 15 kvadratmeter hjemme hos bestemor i Humboldt Park.

Slik har den amerikanske drømmen endt for millioner av mennesker.

– Jeg har mine håp og drømmer. Men jeg har ikke tid til å løpe etter dem. Hver dag er en kamp for å overleve. Jeg har ikke noe ekstra. Ikke ekstra energi, ikke ekstra tid, ikke ekstra penger. Alt er fra hånd til munn, dag for dag.

Minimum_wage_Chicago from Espen Rasmussen on Vimeo.

Alikah og 20 millioner andre amerikanere tjener i dag mindre enn 10,10 dollar i timen. Mange må ha flere jobber for å overleve. De har knapt fritid eller tid til barna.

Kampen for å heve den nasjonale minstelønnen seiler opp til å bli en av de viktigste valgkampsakene i høstens presidentvalgkamp mellom Hillary Clinton og Donald Trump. Hun sier ja, han sier nei.

25-åringen i sengen foran oss tørker vekk en tåre. Mer enn annenhver dag går hun rett fra jobben på McDonald’s videre til jobben som servitør på restaurantkjeden Red Lobster, der hun jobber sammen med ektemannen Josh.

Noen dager kan det gi en grei lønn. Andre dager med liten eller ingen tips, sitter de igjen med småpenger etter en lang arbeidsdag.

Bare bussbilletten én vei koster 2,25 dollar, så selv to jobber er ikke nok. Alikah lever et liv under fattigdomsgrensen: Hver søndag må hun på matutdeling i nabolaget for å være sikker på å få nok mat til datteren og seg selv.

– Det bryter deg ned. Du er utslitt. Det er så trist; jeg har jobbet hele dagen, jeg har gått fra den ene til den andre jobben. Men når jeg kommer hjem sent på kvelden, har jeg så vidt mat til familien. Så er det rett i seng for så å stå opp igjen og gjøre alt om igjen. Det eneste jeg tenker på er om vi har mat i morgen. Hva er dette for et liv?

En undersøkelse av forskere ved University of California-Berkely og University of Illinois viste at hele 52 prosent av alle fast food-arbeidere i USA er avhengig av offentlig hjelp. Lønnen er ikke nok til det mest elementære i livet.

– Når jeg hatt fått lønnen, som regel et par hundre dollar i uken, er den brukt opp allerede. De går rett til å kjøpe mat. Man må prioritere: Skal jeg kjøpe mat eller betale strømregningen? Eller buss? Jeg har ikke nok til begge deler. Det er slike dilemmaer hele tiden, forteller Akilah Thompson.

Tolv timer tidligere:

Litt i underkant av tjue mennesker har samlet ved 2005 W. Chicago Avenue. Frostrøyken fra ropene stiger som en sky fra den lille gruppen som står der med plakater og hytter nevene mot den lokale McDonald’s-sjappa.

De er kalde. Og sinte.

Akilah og kollegene vil ha høyere lønn – og skikkelig overtidbetalt, slik de har krav på.

– Hey-hey, how-how, this wage theft has to go! Hey-hey, how-how, this wage theft has to go! roper demonstrantene taktfast.

Inne på McDonald’s er dagen i full gang. Det er kø foran disken og i drive-in-filen som snegler seg rundt bygget. Det er tid for frokost og kaffe. Helt siden oppstarten i California i 1940, har McDonald’s vært en del av hverdagslivet for veldig mange mennesker i USA. Nærmere to millioner mennesker jobber i dag det som er blitt en verdensomspennende restaurantkjede med 35.000 restauranter i 119 land.

Bare i USA spiser 25 millioner mennesker minst ett måltid på McDonald’s – daglig.

Rundt om i restauranten på W. Chicago Avenue traver menn i dress og slips, kvinner i skjørt og jakker – og andre i hverdagsklær og skyggelue. Mange er på vei til jobb inne i hjertet av Chicago, fem kilometer unna, der de store pengene finnes.

Det er her inne 25 år gamle Akilah Thompson jobber til vanlig. Nå står hun utenfor og roper slagord mot sin egen arbeidsplass og sjefene inne i varmen. Noen biler som kjører forbi, tuter.

Det er kampen for en bedre minstelønn i Chicago, i fastfood-bransjen og i USA, som utspiller her utenfor McDonald’s. Det er en strid som har tiltatt kraftig i styrke de siste årene og som har ført til streiker, walk-outs og demonstrasjoner i mange amerikanske byer. Akilah Thompson har en lønn på drøyt 8 dollar per time på restauranten, hun er en ganske vanlig fastfoodarbeider i USA.

Det finnes over fire millioner av dem i dette landet. De aller fleste, syv av ti, tjener mellom 7,26 og 10,09 dollar i timen_. Altså en drøy femtilapp, målt i norske kroner. Selv med fulltidsjobb havner svært mange av dem under fattigdomsgrensen.

– Noen uker jobber jeg seks dager i de to jobbene. Likevel ville jeg ikke klart å leve uten foodstamps. Jeg går også på matutdeling på en kirke. Likevel er det så vidt vi klarer oss gjennom uken, forteller hun.

Vi møter Akilah og demonstrantene på vår lange reise gjennom det som i dag kalles The Rust Belt. I seks episoder de neste dagene skal vi besøke steder der fabrikkpipene reiste seg som skoger for over hundre år siden. Det hele var et eventyr uten sidestykke.

På få tiår gjorde industrien USA til en supermakt som struttet av rikdom og virketrang. Men fabrikkene fødte et barn til: Sammen med pipene reiste en ny klasse seg i USA:

Blue Collar America. Arbeidermiddelklassen.

Og med den:

The American Dream. Den amerikanske drømmen.

På vår 4000 kilometer lange ferd fra sted til sted mellom Chicago og New York forsøker vi å finne noen svar på hva som har skjedd med arbeiderklassen i Amerika, de mange millionene som bygget verdens mektigste nasjon bare for noen tiår siden, med hendene og musklene.

Lever drømmen fortsatt?

– Den amerikanske drømmen er død! buldrer Donald Trump. Han har erklært seg som ”de sintes kandidat”, de mange som har sakket akterut de siste årene.

Trump har truffet en nerve i det amerikanske samfunnet. Han – og Bernie Sanders hos demokratene – har satt ord på frustrasjoner som har bygget seg opp hos millioner av amerikanere de siste årene. Det hele er som en dampkjele som nå har eksplodert.

* Millioner av godt betalte industriarbeidsplasser er tapt i nedgangstider og i den globale konkurransen de siste tiårene. Fabrikkdøden er omfattende i USA.

* Mange av disse tidligere godt betalte jobbene, er erstattet av arbeid i serviceyrker med langt lavere lønn. Fabrikkarbeid, med god lønn og helseforsikring, er byttet ut med jobb på fastfood-restauranter, på hoteller, i butikker.

* Minstelønnen har så godt som stått stille de siste tiårene. Målt i dagens pengeverdi, var den nasjonale minstelønnen høyere på 1970-tallet enn i dag.

* Også andre lønninger har stått stille. Samtidig har levekostnadene gått opp. Det betyr at kjøpekraften er betydelig redusert for svært mange ordinære arbeidere. Mange har ikke lenger råd til det de tok for gitt for få år siden: Gode helseforsikringer, å dra på ferie, kjøpe ny bil og å sende barna på college. ”The Working Poor”, blir de kalt.

Scott Vogel jobber i fagforeningen Service Employees International Union i Chicago. Han merker frustrasjonen godt. I dag er han ute og deler ut brosjyrer. Scott forsøker å mobilisere støtte for at delstaten Illinois skal heve minstelønnen fra 8,25 til 15 dollar, slik storebrødrene New York og California har bestemt seg for å gjøre.

– Den amerikanske drømmen er døende. Noe må gjøres. Vi merker dette når vi snakker med folk. De ser prisene går opp, mens lønningene står på stedet hvil. De ser familiemedlemmer som ikke kommer seg i arbeid. Nedgangen har pågått lenge, med den økonomiske kollapsen i 2008 slo bena under veldig mange.

Scott tror det er uretten folk reagerer mest på. At finansindustrien i Wall Street og søkkrike selskaper som knapt betaler skatt, soper inn enorme overskudd, mens arbeiderne synker ned i fattigdom.

– Mye av dette handler om grådighet. Det eneste disse selskapene er lojale til, er aksjekurser og overskudd. De er ikke lojale mot lokalsamfunnet. De er ikke så mange tiårene siden selskapene betalte arbeiderne godt. Det sørget for å smøre økonomien. Folk hadde penger, de brukte penger – det kom alle til gode. Også selskapene, som fikk solgt mer varer.

– Nå jobber folk for fattiglønn på blant annet McDonald’s og Walmart. Arbeiderne der tjener så dårlig at de må ha sosialhjelp. Og det er jo en form for offentlig subsidiering av disse rike selskapene. Det er jo helt galt, og det er slikt som gjør folk rasende, mener Scott Vogel.

Betty Henderson (45) sukker oppgitt mens hun skriver på tasturet på datamaskinen. Morgenrushet er over i resepsjonen. Hun driver barnehagen Angels of Essence Child Care i Detroit og har fire ansatte og 20 barn hos seg. Hun sitter med seks måneder gamle Sincere på fanget. Han klynker.

Den lille gutten er febersyk og slapp, men mammaen kunne ikke være hjemme fra jobb med ham i dag. Hun hadde ikke råd og var redd for miste jobben, forteller barnehagebestyreren.

– Jeg synes det er for galt, men de har jo ikke noe valg. De må jobbe hele tiden. De første barna kommer hit klokken 0600 på morgenen, og flere blir ikke hentet før sent på kvelden. De ser nesten aldri foreldrene sine, de drar rett hjem og blir lagt. Jeg merker at barna er desperate etter voksenkontakt. De blir mer knyttet til oss enn til foreldrene. De vil ikke dra hjem. Det gjør vondt i hjertet mitt hver gang et barn gråter når det blir hentet, forteller Betty Henderson.

Hun sukker igjen:

– Det er tøft for dem, tøft for meg. Men de trenger dette tilbudet for å få endene til å møtes. Det er ingen alternativ til dette.

Betty Henderson er selv en av dem som kjemper for å heve minstelønnen og minimumssatsene i delstaten sin. Hun får offentlig støtte for hvert barn hun har i barnehagen. Men sammen med foreldrebetaling, er det bare så vidt hun klarer å få barnehagen til å gå rundt.

Selv jobber hun 12 timer hver dag, og i helgene sper hun på inntekten ved å kjøre drosje. Stadig flere amerikanere tjener så dårlig at de har flere jobber for å tjene nok.

– Jeg har en sønn på 15 år hjemme. Han er kronisk syk og trenger hjelp til skolearbeidet. Jeg går alltid rundt med dårlig samvittighet for at jeg skulle ha vært mer hjemme med ham. Men jeg har ikke råd til å jobbe mindre, sier hun.

At høsten presidentvalg kan bli et protestvalg, forstår hun godt.

– Folk blir bare mer og mer sinte. Vi har ikke nok betalt til å leve en anstendig liv fra dag til dag.

Men barnehageeieren vil ikke høre snakk om at den amerikanske drømmen er død.

– Når jeg åpner døra og barna kommer løpende mot meg og klemmer seg rundt bena mine, da forsvinner alle tunge tanker og bekymringer. Det er en betaling for meg som er verd mer enn penger. Jeg ville ha byttet dette med noe annet i denne verden. Jeg lever den amerikanske drømmen…

I primærvalgkampen hos demokratene mellom Hillary Clinton og Bernie Sanders har minstelønnen vært et hett tema. Sanders har gått hardt ut og krevd 15 dollar som føderal minstelønn til alle. Hillary Clinton er mer forsiktig. Hun mener det er urealistisk å få kongressen med på et så høyt mål.

– Jeg tror å sette målet til 12 dollar er veien å gå. Men får demokratene flertall i kongressen, går vi for 15, sier Clinton som understreker at hun har vært en trofaststøttespiller for organisasjonen Fight for 15.

Clinton og mange bekymring er at mange delstater og områder har et betydelig lavere lønnsnivå enn New York og California. Å heve minstelønnen til 15 dollar i mange av disse, vil kunne føre til at mange firmaer går dukken eller må si opp ansatte. Et slikt lovforslag vil dermed skade de svakeste, ikke hjelpe dem, frykter de.

Donald Trump sier blankt nei til å heve minstelønnen i USA. Han mener hans økonomiske politikk med massive skatteletter vil skape en økonomisk boom som vil sørge for at lønningene stiger lagt over minimumsgrensen.

 – Skattene er for høye, lønningene er for høye. Alt er for høyt. Vi må konkurrere med andre land, mener han.

I Chicago har Akilahs lillebror, Alfonzo (17), kommet innom på besøk. Han vil bli skuespiller og til New York når han er ferdig med high school. Alfonzo mener de lave lønningene, arbeidsledighet og fattigdom, gjør at mange velger snarveier for å få et bedre liv. Ikke noen by i USA er verre rammet av gjengvold og narkokriminalitet enn Chicago.

– Når de ser at noen tjener 500 dollar på en dag på gata, mens du sitter igjen med nesten ingenting etter en lang dag på jobben, er det mange som velger det lettvinte. De vil leve et godt liv – nå. Men penger og status. Derfor har gjengene vokst seg så store, mener Alfonzo.

Borte på sengen gjør Akilah seg klar for å vaske og legge lille Aliyah. I morgen venter en lang dag, først McDonald’s, så bærer det rett videre til Red Lobster.

Har hun mistet troen på den amerikanske drømmen?

– Jeg tror mange bruker den som en hjernevaskingstaktikk: At bare vi arbeider hardt nok og ikke klager så mye, så skal det gå oss bra. De bruker den for å dekke over uretten som skjer.

– Hva er din drøm?

– Jeg drømmer å ha en bra fremtid, penger på banken, trygghet for meg og familien min. Jeg tenker mye på det. Jeg vet at for å kunne ha et hus, et eget hjem, må jeg ha en godt betalt jobb. Det er derfor jeg gjerne vil bli lege. Eller sanger. Jeg elsker å synge. Det er min drøm…

Akilah blir stille.

–Jeg må fortsette å drømme. For hvis drømmen dør, da dør vi også…

theme by teslathemes